Valgte riktig dokø under Paris Marathon. Fikk verdens beste løpevenninne i premie!

Mange melder seg på til et marathon i et annet land, når de vet de kan reise og løpe sammen med noen. De to siste årene har jeg stilt til start «alene» i Paris. Noe jeg synes har vært greit, da jeg har hatt familiemedlemmer som har kommet til Paris for å tilbringe helgen sammen med meg.  Det har for meg vært en god nok støtte. Alt det praktiske som skal ordnes i forhold til å hente BIB er veldig enkelt å forholde seg til. Arrangørene er flinke til å gi tilstrekkelig informasjonen i forkant av løpet. Det er ingenting som er uteglemt. Derfor er det ingen problem å gjennomføre alene hvis man ikke får med noen til å delta i samme løpet.

Jeg velger å bo sentralt når jeg skal løpe i Paris, slik at jeg slipper å være avhengig av transport.

Etter frokosten ruslet jeg ned til målområdet der vi kunne oppbevare baggasjen. Det tok ikke lang tid da arrangørene er veldig proffe. Dette til tross for at vi må gjennom to sikkerhetskontroller. Når baggasjen var levert gikk jeg videre ned til Champs-Elysèes for å finne den slusen jeg skulle gå inn i. Sikkerheten under løpet har blitt strengere med årene. Det står derfor vakter og kontrollerer at løperne benytter riktig «bås». I tillegg blir løperne sjekket før de begynner å gå ned Champs-Elysèes. Dette høres kanskje veldig avansert ut, men de folka er så flinke at det knapt merkes.

Ca to uker før marathon begynte jeg å få vondt i det ene kneet når jeg trente. Særlig merket jeg smerter hvis det var kuldegrader ute. En av de siste turene jeg hadde før løpet i Paris, måtte jeg også begynne å gå litt på grunn av kneet.

Det at jeg hadde pådradd meg en liten kneskade gjorde at jeg denne gangen var litt mer nervøs enn jeg pleier å være. Jeg hadde lagt bak meg ganske mye forberedelser. Det ville være synd om jeg måtte bryte. Jeg har som mål å gjøre det litt bedre for hvert løp, men kneskaden denne gangen fikk meg til å innse at jeg skal være glad om jeg klarte å gjennomføre innen godkjent tid.

Når jeg kommer inn i «båsen» jeg tilhørte bestemmer jeg meg for å gå på toalettet. Jeg var ikke den eneste som hadde det samme behovet, men heldigvis er det mange toaletter. Køene pleier å være ganske lang. I hvert fall var det det denne gangen. Etter hvert oppdager jeg at det begynner å bli knapt med tiden. Klokken går fryktelig fort, og det er ikke lenge til vi skal starte. Merker folk i køen begynner å bli stresset, og det medfører til at flere av oss begynner å snakke med hverandre.

En kvinnelig løper som står foran meg i køen ser på meg og smiler. Vi ser på hverandre og utveksler noen ord om at vi håper det snart blir fortgang i køen. Det endte opp med at vi begynte å prate med hverandre.

Jeg spurte henne om hun var fra England, men hun var fransk. Jeg måtte gi henne skryt for engelsken. Hun snakket så fint engelsk med en britisk aksent.

Hun kunne da fortelle at hun ikke hadde tenkt å løpe hele løpet fordi hun hadde fått vondt i det ene kneet. Hun sa videre at hun trente svømming, og det var svømmingen hun prioriterte. Hun sa videre at hun var «alene» i denne puljen, men at hennes far som jobbet i Schneider Electric Marathon skulle delta, men i en annen pulje.

Jeg fortalte da til henne at jeg også hadde fått en skade i det ene kneet, og var bekymret for at jeg ikke skulle klare å gjennomføre denne gangen.

Siden hun også var alene, foreslo jeg for henne at vi kunne løpe sammen. Hun sa først nei, og sa hun aldri hadde løpt et marathon før i sitt liv. Hun sa videre at hun ikke hadde løpt mer enn 10-15 km.

Hvis det er greit for deg foreslo jeg igjen, kan vi starte sammen så ser vi an. Vi er begge litt bakpå i dag, og da kan det være fint å løpe sammen med noen. Kanskje kan vi klare å motivere hverandre.

Hun var enig med meg i det, og vi ble enig om at vi gir det en sjanse. Tross for at vi ble enig om å løpe sammen, holdt hun fast på at hun ikke skulle løpe mer en 21km.

Da tiden nærmet seg hadde vi kommet oss gjennom dokøen.

Vi ventet på hverandre, og fikk en rolig joggetur nedover Champs-Elysèes for å ta igjen de andre nede på startområdet.

At jeg fikk møte Cèlia i toalettkøen ble et vendepunkt for meg i dette løpet. Jeg fikk en av mine beste løpeopplevelse noen gang.

Cèlia og jeg holdt følge med hverandre under hele løpet.

Vi stoppet og ventet på hverandre på hver drikkestasjon. Da vi hadde kommet halvveis i løpet spurte jeg Cèlia om hun ville løpe videre sammen med meg. Hun nikket, og sa hun ville løpe videre. Vi fikk en utrolig fin kontakt.

Vi spurte hverandre underveis om det gikk bra, og minnet hverandre på at vi måtte få i oss nok veske og næring.

Jeg følte kanskje hun måtte vente mer på meg enn jeg på henne. Jeg trengte mye næring underveis denne gangen. Særlig etter ca 25 km, gikk jeg fort tom for energi. Det ble uvant å løpe i varmen, og jeg ble litt ukomfortabel om jeg ikke fikk jevnt inntak av næring.

Etter ca 34 km kom vi bort fra hverandre. Jeg begynte derfor å løpe litt tilbake. Heldigvis kom hun ikke lenge etter. Hun lurte litt på hvorfor jeg kom i feil retning.

Jeg sa jeg ikke kunne løpe fra henne. Hun hadde tross alt ventet på meg også når jeg brukte mer tid enn henne på noen av mat- og drikkestasjonene. Hun insisterte på at jeg bare måtte løpe, og etter litt frem og tilbake hørte jeg på henne.

Hun lovet å gjennomføre, og jeg lovet å vente på henne i målområdet.

Cèlia kom i mål 8 minutter etter meg, og det var hennes alle første marathon. En helt fantastisk prestasjon av henne. Hun var så utrolig glad, og sa flere ganger at hun aldri hadde kommet til å gjennomføre løpet om hun ikke hadde møtt meg.

Jeg løp i år på 4:18:38 og satte ny pers på 5 minutter fra i fjor. Jeg hadde heller ikke klart dette uten Cèlia som motiverte meg underveis.

I dag er Cèlia og jeg venner på sosiale medier, og vi har hatt kontakt med hverandre etter at jeg kom hjem igjen til Norge.

Jeg har allerede meldt meg på til Paris Marathon 2019. Passer det for Cèlia blir hun også med, og da skal vi løpe sammen også neste år.

For en gang skyld stilte jeg meg i den rette køen. Hadde jeg stilt meg i en av de titalls andre køene, hadde jeg ikke møtt min nye løpevenninne.

Bilde blog Celia

Bildene ble tatt av en journalist da vi kom i mål. Cèlia sendte de videre til meg, da hennes far som jobber i Schneider Electric Marathon hadde funnet bildene.

 

I dag er det 2 uker siden Paris Marathon, og jeg har sørget for at kneet og resten av kroppen har fått mye hvile. Kneet kjennes fint ut, men skal uansett være litt forsiktig i tiden fremover.

Jeg kunne selvsagt ikke holde meg unna Sentrumsløpet i går.  Det gikk også veldig greit, og kneet føles også bra i dag.

Selv om kneet er blitt nesten friskmeldt kan det være at jeg må foreta noen justeringer med treningen. Noen løpeturer kommer jeg til å bytte ut med litt styrketrening. Den nye treningsformen har jeg allerede startet på. Kanskje er det ikke antall kilometer man legger bak seg som teller, men at man trener smart.

Løpeglede😊

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s